Opptak fra 21. feb 2019
Beethoven: Symfoni nr. 3 "Eroica"
Inspirert av den franske revolusjonen.
Lengre, høyere og mer slående enn noe annet. Beethovens tredje symfoni gjorde datidens publikum målløs da den for første gang ble framført i 1805. Mer enn 200 år senere er symfonien fremdeles en av de mest populære, og et verk som inneholder frihetens idealer, styrke og utholdenhet.
Sammensatt heltebegrep
Tiåret etter at Ludwig van Beethoven ble klar over at han kom til å miste hørselen er kalt den heroiske perioden i komponistens liv. Han snudde personlig motgang til kunstnerisk seier. I tiden da sykdommens smertelige begynnelse drev ham til fortvilelse modnet hans nye og revolusjonerende stil, slik den kommer til uttrykk i blant annet hans tredje symfoni. Beethoven lot seg inspirere til dette verket av førstekonsul Napoleon Bonaparte, som rundt 1800 var et forbilde for uavhengighetsforkjempere over hele Europa, og han så trolig en forbindelse mellom menneskehetens frigjører Prometheus fra gresk mytologi og den moderne helteskikkelsen. Derfor valgte han et tema fra sin ballett «Prometheus» som utgangspunkt for symfoniens finale.
Han arbeidet med verket fra mai til november 1803. Ferdinand Ries, som var hans elev i fire år, og som hjalp ham med diverse praktiske gjøremål, brakte ham i mai året etter underretningen om at førstekonsulen hadde latt seg utrope til keiser. Ries fortalte at den opprørte komponisten ropte: «Er da ikke han heller mer enn et vanlig menneske? Nå vil han trampe på folkets rettigheter og bare hengi seg til egne ambisjoner! Han vil heve seg over alle andre og bli en tyrann!» Deretter rev han i to deler, som for å markere sin avstandtagen, symfoniens tittelblad, hvor det stod Buonaparte øverst og Louis van Beethoven nederst, kastet dem på gulvet og trampet på dem. Ved utgivelsen i 1806 ga han symfonien tittelen Sinfonia eroica, composta per festiggiare il sovvenire di un grand Uomo (Heroisk symfoni, komponert til minne om en stor mann).
Denne velkjente beretningen er egnet til å underbygge forestillingen om den kompromissløse idealisten, og «har vært populær blant romantikkens krønikeskrivere» (Maynard Solomon). Historien får seg imidlertid et skudd for baugen i et brev Ries skrev til forleggeren Nikolaus Simrock i Bonn da symfonien var under arbeid. Han fortalte at Beethoven gjerne ville tilegne Bonaparte sitt nye verk, men «hvis ikke, siden [fyrst Joseph Franz von] Lobkowitz ønsker rettighetene til den i et halvt år, og er villig til å gi 400 dukater for den, vil han tilegne den Lobkowitz og kalle den Buonaparte». Beethoven hadde også sans for forretninger!
Hvem er så den store mann han viste til på «Eroica»-symfoniens nye tittelblad? I sin bok «The Music and Life of Beethoven» hevder Harvard-professoren Lewis Lockwood at symfoniens helt ikke er en enkeltperson, men et sammensatt begrep: «I første sats møter vi det heroiske i et musikalsk språk som formidler storhet, konflikt og edel ånd, i den langsomme satsen sørges det over en fallen helt som bringes til den siste hvile, i scherzoens mellomparti kaller hornsignaler til kamp, mens finalen [ved hjelp av Prometheus-temaet] bringer fram bildet av en mytisk skikkelse som gir visdom til verdens folk», skriver han.
I «Eroica» er Beethovens individuelle tonespråk med ett fullt utviklet. Alle konvensjonelle løsninger er omformet til et personlig uttrykk, og symfonien er et overflødighetshorn av dristig fornyelse. Selv i dag kan vi forestille oss hvor overveldende den må ha virket på Beethovens tid, og det er særlig den monumentale innledningssatsen som gjør verket så musikkhistorisk viktig. Dens dramatiske kraft var av uhørte dimensjoner både tidsmessig og musikalsk, og kritikerne fant den «uutholdelig for den vanlige musikkelsker».
Den stort anlagte sørgemarsjen beroliget neppe tilhørerne. Det har ingen hensikt å forsøke å knytte denne uforlignelige elegien til noen utenommusikalsk situasjon. Komposisjonen er et sublimt uttrykk for sorg, uansett hva som måtte ligge til grunn. I satsens forhold til den etterfølgende møtte Beethoven for første gang i sin symfoniske karriere problemet med akseptable overganger fra én stemning til en annen. Ingen staselig menuett eller munter scherzo kunne ha fungert etter skildringen av dyp tragedie. Men den mystiske og uvirkelige åpningen av tredje sats slutter seg naturlig til sørgemarsjens forvitring. Finalens hendelsesforløp rammes inn av en fyndig introduksjon/avslutning. Etter en antydning av hva basslinjen kan romme av muligheter kommer et kraftfullt sett variasjoner over dette og over selve melodien.
Symfonien ble innøvet på forsommeren 1804 av et orkester Lobkowitz stilte til disposisjon i sitt palé (hvor man i dag kan lytte til kammermusikk), og den første framførelsen (i privat regi) fant trolig sted i august. Tidlig i 1805 ble verket spilt ved en halvoffentlig konsert med en bankier som sponsor, og komponisten selv ledet den første offentlige framførelse i april samme år i Theater an der Wien – ved en benefisekonsert arrangert av fiolinisten og dirigenten Franz Clement, som senere skulle urframføre Beethovens fiolinkonsert i samme lokale.
HANS H. ROWE