Opptak fra 22. okt 2020

Beethoven: Symfoni nr. 5 "Skjebnesymfonien"

Beethovens symfoni er med på listen over verdens ti mest spilte klassiske verk. 

Symfonien ble skrevet i urolige tider og var et musikalsk uttrykk for komponistens kritiske samfunnsengasjement. Beethovens dramatiske åpningsmotiv fanger umiddelbart publikums oppmerksomhet. Symfonien ble skrevet i en tid preget av uro både for Beethoven selv, han begynte å miste hørselen, og i samfunnet rundt ham herjet Napoleonskrigene i Europa. Les mer.

Kamp og seier

Få musikkverk er omgitt av så mange legender som Ludwig van Beethovens femte symfoni. Den har bidratt mer enn noen annen komposisjon til bildet av den hårdnakkete gigant i kamp mot en ublid skjebne, og det er mye som taler for at verket har selvbiografiske trekk. Biografen Joseph Aug. Lux hevdet at Beethoven i denne symfonien gjenga Heiligenstadt-testamentet i toner – med andre ord at verket har et utenommusikalsk innhold, en skildring av komponistens egen kamp og seier. I det dramatiske brevet han i 1802 skrev til sine to brødre, men som aldri ble sendt, og som ble funnet blant hans etterlatte papirer, beveger den 32-årige komponisten seg fra selvmordstanker fordi han var i ferd med å miste hørselen til visshet om at han må leve videre for å utføre det oppdrag hans musikktalent har gitt ham.

Det overlegne grep på formen kan friste oss til å tro at Beethoven må ha komponert symfonien i en eneste inspirasjonsrus. Hans skissebøker viser noe annet. Ideer ble notert ned allerede i 1803 og 1804, like etter at han hadde fullført den grensesprengende «Eroica»-symfonien, hans tredje. Men arbeidet ble lagt til side til fordel for den glade fjerde, som ble ferdig i 1806. Deretter arbeidet Beethoven samtidig med symfoniene som står på kveldens program, to verker som er vidt forskjellige i uttrykket.

Merkverdig nok hadde han opprinnelig tenkt å gi sin femte symfoni en finale i moll. Skissene viser at satsens hovedtema var sterkt beslektet med finalen i Mozarts klaverkonsert i d-moll (KV 491), en komposisjon Beethoven var svært opptatt av. Løsningen han til slutt valgte – et triumferende utbrudd i strålende C-dur – endret symfoniens struktur, slik at den faktisk tilsvarer utviklingen i Heiligenstadt-testamentet. Lewis Lockwood betegner i sin biografi verket som en «sinfonia quasi una fantasia».

Første sats er et under av kompositorisk konsentrasjon rundt det berømte «skjebnemotivet». Noe av det som gjør innledningssatsen så dramatisk er kontrasten mellom den voldsomme framdriften i de korte notene og «frysingen» av bevegelsen i de lange. Der åpningsmotivet ikke forekommer, bygges det allikevel opp spenninger. Annen sats består av variasjoner over en enkel melodi, avløst av mellomspill. Disse begynner stillferdig, men klinger jublende ut med pauker, trompeter og horn. Deretter følger symfoniens spøkelsesaktige scherzo, som riktignok ikke bærer denne betegnelsen, men som har de egenskaper vi forbinder med Beethovens nyskapende bruk av denne formen. Det bygges om en truende atmosfære med innledningssatsens motiv (nå i dur) som sentralt element i det man kan kalle triodelen.

Tidlige skisser viser at det var Beethovens tanke å runde av tredje sats på vanlig måte. Men så snart han hadde klart for seg at finalen måtte få en seierrik karakter, begynte han å konstruere en «bro» mellom de to siste satsene, noe som ikke hadde forbilder i symfonilitteraturen. Problemet kostet ham store anstrengelser før han kom fram til den geniale løsningen som alltid har en like overveldende virkning. I utgangspunktet er den femte symfonien instrumentert for en klassisk besetning, men i finalen lot Beethoven piccolofløyte, kontrafagott og tromboner slutte seg til, noe som satte en støkk i tilhørerne da verket ble framført for første gang.

Det skjedde 22. desember 1808 ved en bemerkelsesverdig konsert i Theater an der Wien, hvor også den sjette symfonien, deler av messen i C-dur, sopranarien «Ah, perfido!», den fjerde klaverkonserten og fantasien for klaver, kor og orkester stod på programmet sammen med en improvisasjonsavdeling ved komponisten. Det til dels mangelfullt forberedte maratonarrangementet skal ha vært en selsom opplevelse, ikke minst fordi teatersalongen var iskald. Det er ikke vanskelig å forstå dem som menge at dette var en ufordøyelig aften. Men som Ates Orga skriver: «Publikum var, uten å være klar over det, vitne til at mesterverker som skulle få betydning for vestlig musikalsk tenkning i de kommende hundre år ble født i klang».