Opptak fra 14. nov 2019

Tsjaikovskij Symfoni nr. 5

Mot slutten av 1880-årene følte Tsjaikovskij endelig at han var fri fra katastrofene som forfulgte hans privatliv. I den nye symfonien som tok form på skrivebordet hans, reflekteres denne lettelsen i musikken også. I symfonien er det både lys og håp.

 

Personlig kamp

 

Peter Tsjaikovskijs seks symfonier befinner seg grovt betraktet i to kategorier – tre folkloristiske og tre selvbiografiske. I de førstnevnte lot han seg påvirke av landskap og folkemusikk, og i den avsluttende trilogien ligger hans egne sinnsstemninger til grunn. Her kan vi møte komponistens personlige kamp – fra det voldsomme indre oppfør i den fjerde symfoniens innledningssats til en presist skildret undergang i den sjettes finale. I skissene til den femte finnes stikkord som «fullstendig underkastelse overfor skjebnen» og «skal jeg kaste meg i troens favntak?»

 

Opp gjennom årene kom Tsjaikovskij med flere besynderlige vurderinger av sin musikk. I begynnelsen av 1882 skrev han i et brev fra Roma: «Jeg føler absolutt intet for den musikken jeg har skrevet tidligere. Alt, uten unntak, virker umodent, tomt og uferdig i formen. Min fornuft sier meg at jeg overdriver, men likevel klarer jeg ikke å glede meg over noe av det. Kort sagt, enten har jeg sunget min sang, eller så skal jeg fra nå av synge en som er bedre!»

 

Uttalelsen er bemerkelsesverdig, for på denne tiden hadde han bak seg blant annet de fire første symfoniene, de to første klaverkonsertene, fiolinkonserten, strykerserenaden, balletten «Svanesjøen», fantasiouverturen «Romeo og Julie» og operaen «Eugen Onegin»! Spesielt forbausende er at han dømte den fjerde symfonien så strengt, for mens han arbeidet med den, skrev han til sin velgjører Nadezhda von Meck: «Ingen av mine tidligere arbeider for orkester har kostet meg så mye strev, men jeg har heller aldri overøst noe verk med så mye kjærlighet og hengivenhet!»

 

Den neste symfonien ble til i en periode da Tsjaikovskijs berømmelse var på sitt høyeste. Han hadde kommet seg etter sitt totalt mislykkede ekteskap, fått et fast holdepunkt i brevkontakten med fru Meck og overvunnet sin frykt for å stå foran et orkester, noe som førte til at han ble en feiret dirigent som ledet framførelser av egne verker rundt om i Europa. På sitt nye oppholdssted Frolovskoje nær Klin komponerte han han i løpet av tre sommermåneder i 1888 symfonien i e-moll. Den ble urframført i St. Petersburg under komponistens ledelse i november, men begeistret ikke tilhørerne til å begynne med. Det varte imidlertid ikke lenge før den nye symfonien ble en publikumsfavoritt.

 

Til tross for medgangen han opplevet ga Tsjaikovskij verket et gjennomgående vemodig preg. Hans sjelelige problemer kunne ikke viskes ut av kunstneriske suksesser. På bakgrunn av notatene blant skissene kan det synes som om han hadde i tankene et program for symfonien nær opp til det han, riktig nok bare i et brev, skisserte for den fjerde. I likhet med denne har verket et «skjebnemotiv». Biografen David Brown har identifisert temaet som et sitat fra Mikhael Glinkas opera «Livet for Tsaren», hvor librettoteksten lyder «ikke gi etter for sorgen», og han mener derfor at motivet gir uttrykk for håp. Vi hører det i den langsomme innledningen til første sats, det avbryter to ganger de vakre temaene i annen sats (som innledes med en med rette berømt hornsolo), dukker opp som et spøkelse like før slutten av den grasiøse valsen som følger og antar en triumferende karakter i finalen.

 

Men til tross for at temaet nå klinger i dur, er ikke «seieren» overbevisende, og flere kommentatorer har ment at denne satsen er mislykket. Sir Donald Tovey sammenlignet den med «marerittfølelsen av å løpe stadig raskere og ikke komme av flekken», mens Tsjaikovskij-biografen Edward Garden påpeker at nettopp dette er komponistens poeng. Vi klarer ikke å unnslippe vår lodd i livet, og Tsjaikovskijs musikk, hvor «hysterisk overdrevne forsøk på å triumfere til slutt lyder hule, er en beskrivelse av det fåfengte i å bekjempe skjebnens overveldende kraft».

 

HANS H. ROWE