Opptak fra 28. sep 2016

Brahms 3

''Brahms' Eroica''

Johannes Brahms' tredje symfoni ble komponert i 1883 og første gang framført samme år. Wienerfilharmonikerne spilte under ledelse av Hans Richter, som sa at symfonien var Brahms Eroica. Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Edward Gardner har spilt inn symfonien for Chandos.

 

En tilfreds ungkar

 

Da den 50-årige Brahms var i Krefeld i 1883 for å lede framførelser av blant annet sitt verk «Gesang der Parzen» for kor og orkester, ble han svært begeistret for en av de medvirkende, den 24 år yngre altsangerinnen Hermine Spies. Hun var også en fremragende liedtolker, og som Brahms kjapp i replikken. Hun innrømmet senere at hun ble offer for hva hun kalte en «Johannespasjon», og de to tilbrakte mye tid sammen i Wiesbaden denne sommeren. Brahms hadde en rival i lyrikeren Klaus Groth, som var 64 år gammel (!), og de to godt voksne herrene involverte seg i en fredelig kappestrid om Hermines oppmerksomhet.

 

Hun inspirerte Brahms til noen av hans vakreste sanger (et par av dem til tekster av Groth), og det kan vel ikke herske tvil om at vi finner igjen sommerens glade stemning (og kanskje noe vemod) i hans tredje symfoni, som han komponerte under oppholdet i Wiesbaden. Fra «et utrolig hyggelig losji» kunne han over byens hustak se det Rhin-landskap han husket fra sin ungdomstid i ekteparet Clara og Robert Schumanns inspirerende selskap. Brahms så neppe på forholdet til Hermine Spies som noe mer enn et varmt og gjensidig stimulerende vennskap. Et indisium er valget av av musikalsk motto for symfonien – tonerekken F-A-F (frei aber froh) – en variant av vennen Joseph Joachims F-A-E (frei aber einsam) fra Düsseldorf-tiden tredve år tidligere. Tilsynelatende er Brahms’ motto ulogisk, for det bør vanligvis ikke være noe motsetningsforhold mellom frihet og glede. Men det ligger nok en dobbelt bunn her. Brahms var hele sitt liv fri for familielivets forpliktelser og forviklinger, men han savnet nok fra tid til annen et stabilt samliv, og hans lykke kan ha vært av det trassige slaget. Han kan ha følt seg glad til tross for den friheten han nøt, men som hadde lengselen i seg.

 

Selv om symfonien har sine melankolske sider er den åpenbart et tilfreds menneskes ytring. Verket forener elementer fra den første symfonien heroiske grandeur med trekk fra den lyriske annen. Åpningssatsen gjenspeiler i sine første takter Schumanns «Rhin»-symfoni, og dette motivet følges av en rekke melodier som lar rytmen sørge for dynamikken og spenningsoppbyggingen. Både i første og siste sats, som begge slutter mildt og stille, er F-A-F-motivet mesterlig utnyttet. De grasiøse mellomsatsene har sin opprinnelse i skisser fra 1880 og 1881 til scenemusikk i Goethes drama «Faust», et prosjekt det ikke ble noe av.

 

Dirigenten Hans Richter ledet urframførelsen av symfonien i desember 1883, da striden mellom musikkfraksjonene i Wien var på sitt mest intense. Tilhengerne av Richard Wagners revolusjonerende musikk laget et forferdelig leven under konserten, og komponisten Hugo Wolf karakteriserte symfonien som «fundamentalt falsk og pervers». Komponisten hadde bare forakt til overs for demonstrasjonene, og fikk som ventet støtte fra sin fremste våpendrager, kritikeren Eduard Hanslick, som mente at Brahms hadde skrevet sin beste symfoni.

 

Copyright HANS H. ROWE / Musikkselskapet Harmonien