Opptak fra 22. mar 2024

Brahms: Ein deutsches Requiem

Den 2. februar 1865 fikk Johannes Brahms et telegram fra sin bror Fritz, med beskjeden: «Hvis du vil se vår mor igjen, kom umiddelbart.» Den 76 år gamle Christine Brahms hadde fått slag, Johannes skyndet seg av sted fra Wien for å rekke det. Men, da han ankom Hamburg hadde hun allerede vandret heden.

Tapet av moren gikk sterkt inn på Brahms, som mer eller mindre umiddelbart begynte å arbeide med sin rekviemmesse. Likevel, de første impulsene til verket kom trolig 11 år tidligere.

At ekteparet Clara og Robert Schumann tok den unge Brahms under sine vinger fikk enorm betydning. Schumann omtalte Brahms særdeles rosende, blant annet gjennom artikler i sitt «Neue Zeitschrift für Musik,» og mente han hadde en lysende fremtid. I kjølvannet av at Schumann forsøkte å gjøre slutt på tilværelsen i 1854, skulle det bli Brahms som etter hvert fikk overta Schumanns enormt rikholdige notebibliotek. Her fantes musikk av Beethoven og Mozart, men ikke minst var alt fra renessansepolyfoni til forskjellig barokkmusikk representert gjennom verker av Palestrina, Heinrich Schütz og Bach. Gjennom å studere disse tilegnet Brahms seg mesterlige ferdigheter hva angår harmoni og dissonansbehandling.

Sin reise i den religiøse musikken begynte Brahms i 1856 med «Geistliches Lied,» etterfulgt av motetten «Schaffe in mir, Gott, ein rein Herz» fra 1860. Sistnevnte gjorde enormt inntrykk på Clara Schumann, som nå hadde vært enke en stund. Hun anerkjente at den akademiske fordypningen Brahms bedrev virkelig begynte å bære frukter.

Men første spor av det som skulle bli hans tyske rekviem er fra 1854. Han gikk i gang med et ambisiøst prosjekt: En firesatsig symfoni i d-moll. Det ble senere til hans første pianokonsert.
Men i dette arbeidet ble en langsom scherzo i sarabandeform til overs, og denne dannet grunnlaget for begravelsesmarsjen i andre sats av rekviemet.

Så hopper vi fram til 1865. Brahms er blitt 32 år gammel, og har rukket å bli etablert som komponist. Men, han var enda en ung mann. Den grå manken og det store skjegget var enda ikke anlagt. Han hadde på denne tiden fullført den første pianokonserten og en rekke kammerverk, klavermusikk og sanger, men den første symfonien lå enda 11 år fram i tid.

Og selv om Brahms nesten aldri snakket om sitt privatliv og dets innvirkning på hans kunst, er det åpenbart at morens død i februar 1865 var den nødvendige katalysator for ham. I april satte han i gang med det som skulle bli hans største og lengste verk.

Da det ble urframført til varm mottagelse i Bremen i 1867 bestod det av 6 satser. Brahms bestemte seg da for å legge til en 7., nemlig sopranarien «Ihr habt nun Traurigkeit.» Dette er den eneste av satsene som ganske tydelig avspeiler en mors kjærlighet og omsorg – et apropos til tapet av moren: «Ich will euch trösten, wie Einen seine Mutter tröstet.»

Så til spørsmålet om hvorvidt dette er et religiøst verk eller ikke. Brahms-biografen Jan Swafford poengterer at Brahms var agnostiker og humanist. Følgelig måtte rekviemet gjenspeile dette, og det er i den forbindelse det berømte sitatet om at «jeg skulle gjerne ha byttet ut ordet «tysk» med «menneskers»» dukket opp. Han skrev dette i et brev til Carl Martin Reinthaler, som dirigerte uroppføringen. Temaet ble bragt på bane fordi Reinthaler lurte på om fraværet av Jesus Kristus i teksten skulle kompenseres på noe vis.

Brahms på sin side hadde ikke noen plan om å skrive en katolsk dødsmesse basert på den latinske teksten og liturgien. Ei heller ville han lage noen tysk oversettelse av den. Isteden skapte han noe som i form kan minne om en barokk kantate, men som i innhold er et romantisk oratorium.

Og der en tradisjonell dødsmesse handler om å minnes den (eller de) døde, er Brahms’ rekviem myntet på de gjenlevende, og deres behov for å lette sorgen: «Seilig sind, die da Leid tragen, denn sie sollen getröstet werden» - «Salige er de som sørger, for de skal trøstes» lyder teksten fra Matteus-evangeliet som innleder verket.

For de bibelske tekstene, som tross alt er her, kan de virkelig bortforklares og omtales som sekulære?
De lutherske oversettelsene fra blant annet Johannes’ åpenbaring, det 1. Korinterbrev og Salmenes bok har nødvendigvis tent noen kreative gnister i Brahms. Som han skriver i brevet til Reinthaler: «Jeg har tatt med et og annet fordi jeg er musiker, fordi jeg trengte det, og jeg kan ikke slette noe mine ærverdige forfattere har skrevet.»

Men musikken som kom ut av disse impulsene slo an vidt forskjellig.
Da de tre første satsene fikk sin før-premiere i Wien, gjorde de lite inntrykk på byens katolske publikum. Trolig var det uforståelig for dem at Brahms bevisst hadde unngått helvetets flammer i Dies irae. Og Guds lam, som tar bort verdens synder, var heller ikke med.

Det Brahms har gjort, er å skrive et sakralt verk som samtidig ikke er en kirkelig messe med liturgiske ledd. Hans rekviem gjør seg vel så godt i en kirke som i en konsertsal, og selv om Brahms, i en høyromantisk epoke anvender tysk istedenfor latin er ikke verket noen nasjonalistisk hyllest, eller forsøk på å skape en germansk identitetsmarkør.

«Ein deutsches Requiem» er et høyst personlig, innadvendt og reflekterende verk fra en ung komponist som gjennom å skrive det fikk minnes sin mentor Schumann og sin mor Christine. Men viktigst: Han ville trøste sine medmennesker – og i kveld får han gjøre det igjen.

Tekst: Frode Skag Storheim