Opptak fra 08. sep 2023

Lutoslawski: Cellokonsert

Til og for Rostropovich

Cellokonserten til Witold Lutoslawski holdes av mange for å være noe av det absolutt beste han skrev. Mstislav Rostropovich, som verket er dedikert til, ble aktivt inkludert i komponeringsprosessen som skulle ta vel halvannet år. Det ble urfremført i 1970, og i den anledning delte Lutoslawski noen minner fra selve arbeidet med musikken: «Jeg sendte ark med noter til Rostropovich ettersom de ble skissert ut. Jeg la også ved brev som forklarte hvordan jeg arbeidet, og jeg må innrømme at språket i disse var mer litterært enn musikalsk: Det ble gjort med vilje for å få en del av de musikalske forløpene til å bli klarere og mer forestillende. Men språket betyr likevel på ingen måte at konserten har noe litterært eller utenommusikalsk ved seg.»

Verket er komponert i 4 satser, men spilles sammenhengende. Det starter med solo cello, og det er nesten som om vi ramler inn i et verk som allerede er i gang. Og etter en slik innledende solokadens, med sitt ganske insisterende driv, kunne man tradisjonelt sett forvente at orkesteret skulle imitere det presenterte materialet. Men nei, da. Lutoslawski lar tre skarpe trompeter blande seg inn, og åpner døren for resten av det store orkesteret.

Etter denne introduksjonen følger sats nummer to som består av fire episoder. En gjenganger her er at solisten inviterer forskjellige orkesterinstrumenter til et lekfullt samspill, kun avbrutt av autoritære trompeter, tromboner eller horn. Det er som om solisten og dens kumpaner er ivrige rabagaster som utforsker verden, men som stadig blir tatt på fersken av strenge messingblåsere.

Cantilena-satsen roer det hele ned, og som tittelen antyder får vi lengre, mer sangbare linjer. Når denne så avbrytes holder det ikke lenger med messing som retter pekefinger: Vi får «Unisono Climax» som innleder en 10-delt finale. Her skriver Lutoslawski at «solisten blir «angrepet» av forskjellige seksjoner i orkesteret.» Så følger en nærmest elegisk klagesang, men istedenfor at verket ender i resignasjon slår solisten tilbake i en hurtig coda. Orkesteret trekker seg tilbake og overlater lydbildet til solo cello. Denne gjør som engelskmennene sier: «Ends the piece on a high note.»

NICOLAS ALTSTAEDT (foto: Marco Borggreve) er en tysk-fransk internasjonalt anerkjent og etterspurt kunstner, cellist, dirigent og kunstnerisk leder, med et bredt og variert repertoar. Han er kunstnerisk leder for det østerriksk-ungarske orkesteret Haydn-Philharmonie og Lockenhaus Kammermusikkfestival i Østerrike.

Altstaedt er jevnlig solist med de store og internasjonalt anerkjente orkestrene, som Wiener Philharmoniker, Tonhalle-Orchester Zürich, Budapest Festival Orchestra og Staatskapelle Berlin. Av dirigenter han samarbeider med, kan nevnes Edward Gardner, Gustavo Dudamel, Esa-Pekka Salonen, Andrew Manze og Robin Ticciati.

Som dirigent har han nær tilknytning til det skotske kammerorkesteret og har ledet orkestre som Les Violons du Roy og Orchestra of the 18th Century. Felles opptredener med komponister som Thomas Adès, Thomas Larcher og Sofia Gubaidulina viser hans engasjement for samtidsmusikken. Komponister som Sebastian Fagerlund, Anders Hillborg og Fazil Say har skrevet konserter og andre verk for han.

Altstaedt er en ivrig kammermusiker og har medvirket på en rekke anerkjente kammermusikkfestivaler, og blant hans partnere finner vi musikere som Vilde Frang, Janine Jansen, Lawrence Power og Pekka Kuusisto.

Han har mottatt flere priser, som for eksempel Beethovenring Bonn 2015 og Musikpreis der Stadt Duisburg 2018, BBC Music Magazine 2020 Chamber Award og Gramophone Award 2020. I perioden 2010-2012 var han BBC New Generation Artist.