Opptak fra 23. nov 2023

Rakhmaninov: Pianokonsert nr. 3

Pianistisk tindebestigning

Fra Rakhmaninov fullførte sin pianokonsert nr. 2 i 1901 og til nr. 3 kom i 1909, hadde han gjennomgått en voldsom utvikling som komponist. To operaer, symfoni nr. 2, Chopin-variasjonene, cellosonaten og den første pianosonaten var blant verkene som så dagens lys disse årene.

Da konsert nr. 3 forelå var han 36 år gammel, og gjennom den erobret han nytt land – både bokstavelig og musikalsk.

Det er en velkjent historie, men likevel verdt å minne om: Grunnet tidspress rakk ikke (Rakh ikke!) den virtuose komponist med de svære hendene å øve inn sitt rykende ferske verk hjemme i Russland før han dro på USA-turné. Resultatet ble at han brukte den 12 dager lange sjøreisen til å øve den inn – på et «silent piano». Urfremføringen med New York Symphony og dirigent Walter Damrosch fant sted 28. november 1909, og nok en konsekvens av tidspresset var at maestro Damrosch måtte dirigere originalpartituret – noe som også skjedde da Gustav Mahler ledet den i januar 1910.

Kritikerne var heller lunkne til Rakhmaninovs nye konsert. Den var for lang. For kompleks. Dessuten lignet den ikke nok på forgjengeren.

Dette kan virke utrolig å tenke på i dag, men faktum er at d-mollkonserten lenge ble ansett for å være litt annenrangs. Det er flere grunner til dette. For det første var konsert nr. 2 i c-moll på mange måter den romantiske klaverkonsertens solnedgang: Kronen på verket i en lang tradisjon, en grand finale i melodisk og pianistisk storslagenhet. Hvordan topper man noe sånt? Dessuten er det et fysisk aspekt i dette: Konsert nr. 3 er en kraftanstrengelse. En konsert det gjerne tar oppunder 45 minutter å framføre, og den har påført mang en pianist senebetennelser.

Formmessig er den helt tradisjonell med tre satser i hurtig-langsom-hurtig. Men innholdet er likevel nytt.

Åpningen er påfallende, nesten som en avslutning: Vi hører akkordene d-moll, A-dur og d-moll gjentatt flere ganger. Så kommer pianoet inn, og spiller en helt enkel melodi med nesten bare trinnvise bevegelser. Egentlig kunne alt bare ha sluttet der. Men nei, dette tilforlatelige, kirkesangaktige temaet er bare starten på et eventyr av et verk. For trass i sin symfoniske og storslagne utforming: Her varter Rakhmaninov opp med et musikalsk koldtbord med de lekreste referanser. Legg for eksempel merke til den Bach-aktige passasjen tidlig i 1. sats, etter at hovedtemaet er introdusert. Crispy, delikat og alt annet enn mastodontisk.

Adagioen som møter oss i 2. sats er bygget opp som et tema med variasjoner, og har benevnelsen Intermezzo – mellomspill. Skjønt, noe hvileskjær med venstre arm på ryggen er dette på ingen måte, for også her byr Rakhmaninov på store musikalske klimaks.

En kort kadens-aktig passasje bryter opp, og fører oss attacca inn i den energiske og hurtige finalen. Her sluttes verkets sirkel når han bruker tema fra 1. sats, som brettes ut i kreative variasjoner.

Konserten skulle etter hvert få sin rettmessige plass som et hovedverk, mye takket være Vladimir Horowitz. Da Rakhmaninov senere i livet emigrerte til USA, kom det ham før øre at Horowitz spilte konsert nr. 3 over hele Europa. I 1928 skulle Horowitz debutere i Carnegie Hall, og Rakhmaninov ba om et møte med ham. De satt sammen i kjelleren i Steinway-bygningen i New York og spilte den tredje konserten på to klaver – Horowitz med solostemmen, Rakhmaninov med orkesterreduksjonen. «Fra da av var vi venner,» fortalte Horowitz. «Der satt jeg, ved siden av min musikalske gud fra oppveksten, og jobbet sammen med ham. Jeg kommer aldri til å glemme det.»

Tekst: Frode Skag Storheim