Opptak fra 23. nov 2023

Rakhmaninov: Klokkene, korsymfoni

Livets klokker

Året er 1913. Rakhmaninov er nå trygt etablert som komponist, pianist og dirigent – de facto en sjelden kombinasjon å være så dyktig i tre så forskjellige fagfelt. Han hadde skrevet sine to første symfonier, tre av fire pianokonserter, flere operaer og var svært etterspurt som utøver. Som barn av tsarveldets overklasse og en melodisk romantiker av hjerte, skrev han musikk som mange betraktet som anakronistisk – ute av takt med moderne tids strømninger.

Men Rakhmaninov var tro mot sitt ideal og sine røtter. Og om han var virtuos pianist aldri så mye, var det likevel russisk-ortodoks korsang og kirkeklokkenes sonore slag som lå dypest i ham.

Da Rakhmaninov var på ferie i Roma i 1907 mottok han et anonymt brev. Inni lå en russisk oversettelse av diktet «The Bells» av Edgar Allan Poe (1809-1849). Poe var kjent for sine mystiske og til dels makabre beretninger, og var en sentral figur i den tidlige romantikken.

Selve oversettelsen var gjort av dikteren Konstantin Balmont (1867-1942), og den freidige anonyme avsenderen oppfordret Rakhmaninov til å vurdere disse tekstene som utgangspunkt for en komposisjon. Og så dristig dette enn var, må det ha sådd noen frø hos ham.

Det er ingen hemmelighet at Rakhmaninov hadde en forkjærlighet for det mollstemte og litt dunkle i sin musikk. Samtidig skal vi være forsiktige med å male et bilde av ham som en mørksindig og trist mann. For trass i Stravinskys utsagn om at han var «a six-foot scowl» (en melankolsk fyr på vel 182 cm), hadde Rakhmaninov en strålende sans for humor. Et velkjent eksempel på dette er fra da han og fiolinisten Fritz Kreisler spilte konsert sammen, og Kreisler kom ut av det. Han strøk bort til pianoet for å finne stemmen i noten, og i febrilsk leting hvisket han ilende: «Hvor er vi?» «I Carnegie Hall,» svarte Rakhmaninov.

Han var en sammensatt mann, og selv for oss i dag, en gåtefull mann. På samme vis er korsymfonien Klokkene et kontrastfylt og mangefasettert verk, og de kirkemusikalske opplevelsene han i oppveksten fikk plantet i ryggmargen får her utløp.

For om dette er et sekulært verk, er det likevel ikke til å komme fra at det har religiøse undertoner. I de fire forskjellige satsene forholder vi oss til klokkeklang som på hver sin måte omhandler stadier og hendelser i livet: Barndom, ungdom, voksenliv og døden – som igjen er sentrale kirkens sakramenter.

Det åpner så uskyldig med «Sølvsledeklokkene.» Her er det nesten så vi aner ekko av Tsjaikovskijs Nøtteknekker når Rakhmaninov maner fram bilder av en sleder som kommer fykende gjennom vinterkvelden.

Klokkene kaller så til bryllupsfest, men ikke av det sprudlende slaget. Dette er en rolig og mer innadvendt sats hvor kor og solist synger om de lavmælte, men feirende bryllupsklokker som fyller himmelen, lik en forelsket persons lengtende øyne.

Så fanger alvorets inferno oss: «Hør alarmklokkene!» Her gjør den gotiske romantikk seg gjeldende når mørkets ild sluker alt på sin vei. I en av de engelske oversettelsene av den russiske teksten lyder det blant annet: «With the blazing, raging horror and the panic and the glare, That ye cannot turn the flames, As your unavailing clang and clamour mournfully proclaims.»

Til sist følger begravelsesklokkene med tempoanvisningen «Lento lugubre.» Tunge klemt akkompagnerer engelskhornets slyngende solo, og koret oppfordrer oss til å lytte til «de sørgende klokker.» Dødens sorg er mørk, klokkenes tunge slag likeså, men likevel er det avslutningsvis et preg av trøst og håp når Rakhmaninov lar det hele tone ut i en himmelsk Dess-dur.

Og avsenderen bak det anonyme brevet? Maria Danilova het hun, og var cellostudent på Moskva-konservatoriet. Vi har mye å takke henne for.

Tekst: Frode Skag Storheim