Opptak fra 15. sep 2022

Nielsen: Symfoni nr. 3

Symfoni nr. 3 er Carl Nielsens internasjonale gjennombruddsverk, og omtales som et mektig animerende rop fra nord.

Ekspanderende symfoni

Tempobetegnelsen i 1. sats av Carl Nielsens 3. symfoni er «Allegro espansiva,» som også gjenspeiles i satsen svingende og utadvendte karakter i tre-takt. Det har vært antatt at Nielsens mening med å kalle symfonien for «espansiva» kan tolkes som en musikalsk oppfordring om å ha et åpent og progressivt sinn. Sammen med fiolinkonserten hans ble symfonien urframført 28. februar 1912 i København med komponisten som dirigent. Med dette var han for alvor etablert som Danmarks store symfoniker, og han begynte også å få økende anerkjennelse ellers i Europa.

Verket unikt i hans opusliste, for det er det eneste symfoniske stykke av ham som også inneholder sangsolister.

Symfonien fyres av gårde med kraftfulle hammerslag som setter tonen for en nærmest ustoppelig energi, helt typisk for Nielsen. Vi skal her huske på at den neste symfonien i hans ouvre er «Den uutslukkelige,» som også har et svært sterkt indre driv.

I andre sats slipper han til de to solistene, som med sin ordløse og melismatiske sang tilfører den pastorale idyllen en nesten magisk dimensjon. Nielsen skrev selv senere om denne satsen at «man kan se for seg den fredfulle harmoni som hersket i Edens hage før syndefallet.» Det var også nettopp denne satsen som ble fremført under begravelsen hans i København i 1931.

Tredje sats er ifølge Nielsen selv «verkets hjerteslag,» noe vi blant annet kan høre i alle de punkterte rytmene som driver musikken frem, men ikke minst i satsens hovedtema. Han skal ha kommet på denne melodien på trikken, og skrev den ned på skjortemansjetten.

Åpningen av fjerde sats gir oss hint av salme- og sangkomponisten Carl Nielsen. I Danmark er han nok blant det allmenne publikum best kjent for sine folkelige sanger som barna lærer på skolen, mens den storslagne symfonikeren er et heller ukjent territorium for de fleste.

Skjønt, Nielsen gikk ikke av veien for det «enkle» dersom det tjente gode musikalske formål, og interessant nok var det denne kanskje mest danske a hans symfonier som skulle bringe ham den største internasjonale anerkjennelsen.

Tekst: Frode Skag Storheim