Opptak fra 23. sep 2022
Delius: Eine Messe des Lebens
Sir Mark Elders første konsert som første gjestedirigent for Bergen Filharmoniske Orkester var i sin helhet viet norgesvennen Frederick Delius’ sjeldent framførte Messe for livet.
Da Delius skrev messen, hovedsakelig i 1904-5, var han på høyden som komponist. Forfatteren Andrew J. Boyle skriver at Delius etter hvert utviklet et mer personlig tonespråk, hvor han ønsket å beskrive det moderne menneskets tilstand.
Delius selv var ikke religiøs, og messen er et sekulært verk. Han hadde lenge vært inspirert av poeten og filosofen Friedrich Nietzsche, og A Mass of Life er basert på Nietzsches filosofiske roman Slik talte Zarathustra (1883-1885).
Sir Mark Elder har med seg en rekke av strålende solister; Gemma Summerfield, Claudia Huckle, Bror Magnus Tødenes og Roderick Williams, mektige korkrefter og stort orkester.
OM KOMPONISTEN OG VERKET
Frederick Delius var en nysgjerrig kosmopolitt: Han hadde tyske foreldre, men vokste opp i England, og tilbragte det meste av sitt voksne liv i USA, Tyskland og Frankrike. Men det er et land til som skulle bli svært viktig for ham, nemlig Norge.
Mot slutten av 1800-tallet hadde den økende turismen vind i seilene, og europeisk borgerskap elsket å valfarte til de norske fjordene, som på denne tiden var en stille og ren avkrok i verden. Delius kom fra en velstående kjøpmannsfamilie, og dro til Norge første gang i 1881. Han ble umiddelbart dypt fascinert av både naturen, folket og ikke minst musikken vår.
Det hører med til historien at Edvard Grieg skulle bli svært viktig for Delius – på flere måter. Musikalsk var han et stort forbilde, og det kan være verdt å nevne at Harmonien har spilt inn en egen plate, Delius in Norway, for nettopp å belyse den norske tilknytningen. Men det var også Grieg som overtalte far til Delius om at sønnen måtte få følge musikkens vei for å bli komponist. Han slo seg ned i Paris, og her kom han i kontakt med mange nordiske kunstnere og komponister. Men den norske linken forsvant ikke, og etter 1. verdenskrig bygget han seg like greit en sommerbolig på Lesjaskog i Gudbrandsdalen.
Utgangspunktet for kveldens verk kan også knyttes til Norge, for det var på en av turene hit at han oppdaget Friedrich Nietzsches bok, Also sprach Zarathustra, som messen henter det tekstlige materialet fra.
Delius var selv ikke-troende, og selv om verket rent formmessig sett skriver seg inn i en klassisk-sakral tradisjon, er denne messen først og fremst preget av en humanistisk liturgi. Han feirer det menneskelige, ikke det guddommelige. Men kanskje aller viktigst feirer verket budskapet om at livet her og nå må omfavnes, og ikke leves i frykt for om man havner i helvete.
Verket åpner med koralen "O Du meine Wille!", en kraftfull og til tider nesten wagnersk sats hvor koret synger en appell til viljen, Zarathustras herskende tvang i livet, og ber om at den må hjelpe ham til å takle hva enn som måtte komme.
Så holder Zarathustra (som baryton) et kort resitativ med en oppfordring til menneskene om å hylle latteren og dansen. Det hele kulminerer i en voldsom orkesterklang når Zarathustras latter gjengis i messing og treblås.
Et nærmest vuggende tema ønsker oss velkommen til Livets sang, hvor Mannen er elskeren og Livet er hans kjære. Tenor-, sopran- og kontraaltsolister kommenterer Mannen, mens livet danser lokkende foran Zarathustra. Kvinnestemmene bryter inn og blander seg inn med fungerte motstemmer (for ikke å si motargumenter), før kontraalten avbryter, og tviler på Zarathustras trofasthet. Så ringer en gammel klokke, og bassene fyller lydbildet med sin høytidelige «Midnattsang.» Livet og Zarathustra ser på hverandre, overveldet av følelser. Så kjært har livet aldri vært for ham.
Fred varer som kjent ikke lenge i menneskers hjerter, og Zarathustra forflytter seg til et mørkere sted, tynget av tvil. Koret kommenterer hans indre ransakelse.
Nattsangen skal ha vært stykkets opprinnelse, og her flyter en hymne langsomt av gårde med en nesten magisk orkestrering. Her løftes nattens mørke, mystikk og ettertenksomhet fram i beste romantiske ånd.
Del 2 av verket starter med at Zarathustra sitter alene i stillheten på fjellet, og i det fjerne høres ekko av hornsignaler. Stillheten brytes når musikken hyller Mannens middagshøyde, i dette tilfellet et bilde på hans kulminasjonspunkt. Sopran, kontraalt og tenor klager sine sorger over at ungdommens vår nå er forbi, før åpningen kommer tilbake.
Lyrens sang er en av de mest gåtefulle satsene i dette verket, og foregriper tonaliteten Delius senere skal finne seg til rette igjennom blant annet sine fiolin- og cellokonserter. Zarathustra ser nå en gledesfylt mening med livet – Gleden kommer tilbake!
Kvelden kommer, og Zarathustra vandrer gjennom skogen. Her danser en gjeng med ungjenter i ring rundt ute på en eng, og når de først får øye på Zarathustra flykter de hver sin vei. Etter en stund kommer de tilbake for å danse. De blir fort slitne, og tilbake ligger Zarathustra i en drømmende tilstand i skumringen. Mørket senker seg, og minnet om dansen er nå bare et ekko i de dempede strengene.
Zarathustra er nå blitt selvstendig og myndig, og nyter alenetiden henført av egen lykke. Vi hører gjetersang, her lekkert orkestrert med obo, engelsk horn og bassobo, og når koret synger (oversatt) «Å, lykke! Å, lykke» kjenner Zarathustra på den fullkomne glede.
Nå er vår hovedperson mer moden, og reflekterer aktivt rundt fortiden og skeivbalansen blant mennesker i verden. Satsen er full av sitat og musikalske referanser til andre deler av verket, slutter med at koret synger «Gleden er enda dypere forankret enn hjertesorgen.»
En paukevirvel tar oss med inn i finalen, og Zarathustra samler sine venner, og meddeler hva livet og natten har lært ham. Gradvis slutter solister, kor og orkester seg til, og danner en avslutning av kolossale og episke dimensjoner som feirer mennesket og den universelle gleden.
Tekst: Frode Skag Storheim