Opptak fra 08. apr 2022

Ryan Wigglesworth: Magnificat

Det er musikk som bærer bud om håp som innleder kveldens konsert, i den britiske samtidskomponisten Ryan Wigglesworths «Magnificat.» Den er hentet fra Lukasevangeliet, og er uten tvil en av de mest tonesatte latinske tekstene i kirkemusikkens historie. Den skriver seg fra da Jomfru Maria besøkte sin kusine Elisabeth, og de begge gikk gravide: Maria med Guds sønn, og Elisabeth med Døperen Johannes. Etter at Elisabeth velsignet Maria, brøt hun ut i lovsang, og det er denne vi i dag kjenner som Magnificat: «Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.»

Ryan Wigglesworth sier selv om kveldens verk at «å kjenne teksten for godt kan forpurre dens radikale og unike natur. Ja, det er en sang om hyllest og takknemlighet. Men Marias syn er av episke dimensjoner som både ser bakover i tid, men som også ser frem mot de planer Gud har for menneskene. Hennes Magnificat er et personlig manifest som evner å fange en nærmest kosmisk innfallsvinkel. Jeg kan virkelig ikke komme på noe lignende i hele verdenslitteraturen.»

Verket er i fem satser, og i den første og siste høres ekko av Claudio Monteverdis vespere, her som kanon for fire trompeter. Innimellom er det også hint av Bachs Magnificat, kanskje mest tydelig i 4. sats – «Suscepit Israel.»

Hva angår selve formatet på komposisjonen, fremhever Wigglesworth særlig samspillet mellom kor og solist: «Jeg er opptatt av idéen som er så sterkt tilstedeværende i teksten, at Maria ikke bare snakker til oss med sin stemme som et individ med en sterk subjektiv opplevelse, men også at hennes røst til evig tid forsterkes av medtroende.»

Frode Skag Storheim (Copyright). Teksten må ikke reproduseres uten tillatelse.