Opptak fra 07. apr 2022

Alpesymfonien

Bli med på en spektakulær og eventyrlig fjelltur!

I den fjellglade Richard Strauss’ mesterlig orkestrerte og spektakulære tonedikt tas vi med på en dags fjelltur; fra natt, via soloppgang, fosser og blomsterenger, til fjellets topp, tordenvær og solnedgang.

Episk senromantisk programmusikk
Den tyske komponist og dirigent Richard Strauss representerer en bemerkelsesverdig linje musikkhistorisk, for i en tid preget av modernismens radikale og omskiftelige nyvinnger, holdt han fast ved en senromantisk arv fra Liszt og Wagner. Sammen med Gustav Mahler tilførte han den tysk-romantiske tradisjonen storslagne mesterverk til langt inn i forrige århundre. Han komponerte sine store operaer, Salome i 1905 og Rosenkavaleren i 1911 for å nevne noen, og han skrev en rekke store symfoniske dikt, blant andre Also sprach Zarathustra, Till Eulenspiegel og Don Quixote.

Han elsket det storslåtte, og i både tonespråk og instrumentering er det klare likheter med Wagner. Strauss’ musikk er alltid tonal, selv om det tidvis er krasse dissonanser og ekspresjonistiske trekk. Stilmessig ble han sett på som noe av en reaksjonær post-wagnerianer, men vi finner også verk i hans produksjon med klare klassisistiske trekk: Hans to hornkonserter er herlige ekko av både Mendelssohn og Schumann. Flere av verkene hans krever enorme ressurser hva angår besetning, og dette er også i høyeste grad tilfelle med Alpesymfonien.

De tidligste skissene vi kjenner for verket, er fra 1899. Da var tanken å skrive en mer tradisjonell symfoni i fire satser, og Strauss hadde den avdøde sveitsiske maleren Karl Stauffer-Bern i tankene da han ga verket arbeidstittelen «Künstlertragödie.» Det ble det imidlertid ikke noen ferdig komposisjon av disse fragmentene, og Strauss la skissene til side.

I mellomtiden anla han sitt praktfulle landsted i Garmisch i de tyske alper, en by man vel i dag først og fremst forbinder med hopprennet som etterfølger nyttårskonserten fra Wien. Strauss var en naturens mann, og han trengte fred og ro rundt seg når han skulle arbeide. Operaen Salome hadde gitt enorme inntekter, som igjen gjorde at han lot München-arkitekt, Emmanuel von Seidl oppføre en eventyrlig villa ved foten av de tyske alper. Den stod ferdig i 1908, og her komponerte han de fleste av sine modne verker, deriblant også Alpesymfonien.

I 1911 døde Gustav Mahler, noe som fikk Strauss til å finne fram igjen skissene han hadde laget til alpesymfonien. Sorgen over den gode vennens bortgang fungerte som en kreativ katalysator, for nå fikk han endelig fart på sakene. Han gikk vekk fra den 4-satsige formen, og siktet heller inn mot et storslagent romantisk programmusikalsk verk: Gjennom 22 sammenhengende scener tas vi med på en 12 timer lang fjelltur fra like før soloppgang, og til solen har gått ned.

Det begynner om natten (1), hvor en dyp Bb indikerer mørkets ro før morgenlysets frembrudd. Så kommer et typisk Straussisk tema i messing, som leder inn i soloppgangen (2), før vi blir med turfølget oppover fjellet i «Der Anstieg» (3). En av de lengste satsene følger når vi går inn i skogen (4), hvor vi kan høre ekko av fugler og dyreliv. Vi vandrer langs elven (5), hvor en del tidligere tematisk materiale tar oss med strømmen og utfor fossefallene (6), her strålende skildret med glissando i harpe og fiolin.

I «Erscheinung» (7) får vi et slags klarsyn av alpenes sjel og ånd, før hele engen med vakre alpeblomster åpenbarer seg (8). Så indikerer horn og kubjeller at vi har nådd beitemarken hvor alpekyrne beiter i fager silhuett mot snødekte fjell og blå himmel i horisonten (9). Etter å ha blitt sjarmert av den pastorale idyll mister vi stien (10), og tidligere tematisk materiale behandles kontrapunktisk for å indikere at vi har gått oss vill. Det ender ikke bedre enn at vi brått står ute på isbreen (11), med alle de farer som der bokstavelig talt kan råke oss. Fagotten advarer om «Farlige øyeblikk» (12) som forsterkes av trompet og horn. En lys og skinnende F-dur ønsker oss velkommen til toppen av fjellet (13), før oboen introduserer et mer lyrisk tema. Messingen kommer tilbake, og maler ut et episk tema mens turfølget skuer ut over de vakre fjell og daler.

De spektakulære skuer (14) fortsetter med høydepunkt etter høydepunkt, og synsinntrykk som kan ta pusten fra en. Men, som enhver fjellvant vet, idyllen kan snu brått. Tåken kommer sigende (15), og solen blir gradvis mørkere (16). I klagesangen aner vi mørke skyer i horisonten (17), før det blir så stille som bare stille før stormen kan bli (18). Stormen (19) raser inn over fjellet, og vårt turfølge må skynde seg ned igjen mens vind og regnvær pisker rundt dem. Solnedgangen høres (20) til et nesten hymnelignende tema, før orgelet introduserer etterklangen (21). Her forenes verkets tema i en avsluttende coda: Vi er en erfaring rikere, en opplevelse rikere, og trygt nede igjen fra fjellet kan alle være enige om at det var en fin tur – og jammen hadde ikke en av dem en Kvikklunsj i en sidelomme på sekken også.

Solens siste stråler kryper langsomt opp over fjelltoppene, dalen lukker seg, og natten (22) faller på. Strauss har slutten ringen både tematisk og musikalsk, og vi er tilbake der vi begynte.

Tekst: Frode Skag Storheim