Opptak fra 06. okt 2022

Sæverud: Fanfare og hymne

Fanfare og hymne ble urframført av Harmonien i januar 1970, og er komponert i anledning Bergens 900-årsjubileum. Sæverud forsøkte seg på en tidsreise tilbake til 970 i dette stykket, og skrev selv at «den gang sprang fossene fritt i dalene, mennesker og dyr var ett med naturen. (Fan fare – og måtte han fare langt!)»

Fanfare og hymne

Harald Sæverud (1897-1992) kan med rette ses på som en av Norges mest særpregede komponister, og har en umiskjennelig tone i sine verk. Han var en produktiv komponist, og mest kjent er nok fortsatt hans klaverstykker Rondo amoroso og Kjempeviseslåtten, men det er likevel som symfoniker og orkesterkomponist han hadde sin største produksjon.

Carl Nielsen sa at musikken hans er «like norsk som Griegs, men på sin helt egen måte.» Sæverud var 10 år da Grieg døde, og kjente selvsagt godt til sitt berømte bysbarn, men han var likevel ikke redd for å gå sine egne veier. Utover 1900-tallet var det debatter i musikklivet om hvor man skulle gå videre etter Grieg: Skulle man fortsette hans nasjonalromantiske linje, eller forsøke å gå nye veier, med eller uten folkemusikkens innflytelse?

Sæveruds stil er i sin essens tonal, men han noterer som regel partiturene uten faste fortegn. De har mange instruksjoner til utøverne, og er full av klanglige og stemningsmessige skift. Den lineære polyfonien er veldig fremtredende i musikken hans, og særlig i klavermusikken man hører dette tydelig. Det er nesten alltid to stemmer som går mot hverandre, som en horisont som speiler seg, og stemmene lever helt sitt eget liv. Derfor er også en del krasse dissonanser uunngåelig.

Verket Fanfare og hymne ble urfremført av Harmonien i januar 1970, og er komponert i anledning Bergens 900-årsjubileum. Sæverud forsøkte seg på en tidsreise tilbake til 970 i dette stykket, og skrev selv at «den gang sprang fossene fritt i dalene, mennesker og dyr var ett med naturen. (Fan fare – og måtte han fare langt!)»

Men noe oppstemt og lystig opptrinn for å feire en sprek jubilant er dette på ingen måte, i alle fall ikke i tradisjonell forstand. Dette forklarer Sæverud selv med at «hymnen er en stor mollstemt melodi. (…) [Min mor] var også mollstemt av natur. Og det var i høyeste grad min bestefar. Min oldefar kan jeg så vidt skimte, - etter alt å dømme ble vi – nedover i slekten – alle dypt beveget når noe stort hadde hendt. Og derfor: Bergen 900 år! – stor hymne i moll!»

Tekst: Frode Skag Storheim