Opptak fra 27. sep 2018
Brahms: Symfoni nr. 1
20 års venting.
For den musikkhistorisk bevisste Johannes Brahms var ikke symfonien en sjanger blant andre, men sjangeren han måtte beherske hvis han skulle ha håp om å erobre en plass blant de helt store komponistene. Symfonien var hellig grunn for ham. Han næret en umåtelig beundring for Ludwig van Beethovens livsverk, og følte at hvis han selv skulle begi seg inn på mesterens symfoniske enemerker, måtte det bli med en komposisjon han visste han ikke var i stand til å forbedre.
Derfor ble hans første symfoni resultatet av en tyve år lang prosess. Første sats har sine røtter i fortvilelsen Brahms følte i midten av 1850-årene, da hans venn og støttespiller Robert Schumann ble syk og døde, og i 1862 var arbeidet med satsen kommet langt. Han sendte Allegro-delen til Clara Schumann, som naturlig nok tolket den som symfoniens åpning. Da verket forelå ferdig mange år senere hadde Brahms skrevet den mørke og ubønnhørlige Poco sostenuto-innledningen, hvor kimen til satsens hovedmotiv formes og som fører til artikuleringen og utviklingen av den strenge, resolutte og energifylte ideen.
Mens han var opptatt med korverket «Ein deutsches Requiem» i 1866-69 hadde han symfoniens finalesats i tankene, men det var først i 1874 han begynte å gi verket dets definitive form. Han hadde de idébærende yttersatsene ferdig før han komponerte de to lettere og kortere midtsatsene, som «ikke deltar i, men heller ikke avbryter hendelsesforløpet» (Reinhold Brinkmann). Under et opphold i Sassnitz på øya Rügen i Østersjøen sommeren 1876 kunne Brahms endelig sette sluttstrek.
I november ble symfonien urframført av Grossherzogliche Hofkapelle i Karlsruhe under ledelse av Paul Dessoff, og senere på året ledet Brahms framførelser i Mannheim og München. Det ble mottatt med stor interesse og umiddelbar anerkjennelse. Før verket gikk i trykken i 1877 hadde imidlertid Brahms foretatt en rekke revisjoner, noe som tyder på at han fremdeles var naget av tvil. Ingen av hans andre symfonier undergikk radikale endringer på et så sent tidspunkt før utgivelsen.
Etter at tilhøreren er «ført inn i en monumental bygning gjennom en stor portal» (Brinkmann) domineres innledningssatsen av tragisk kamp, en gjenklang av Brahms’ følelser fra ungdomstiden i Düsseldorf, da han var lidenskapelig opptatt av den fjorten år eldre Clara Schumann, og samtidig en hengiven beundrer av hennes ektemann og hans kunst. I kontrast til denne konstante spenningen kommer en mild, fredfull Andante som er usedvanlig pittoresk instrumentert, og i stedet for en scherzo byr Brahms på et kort, grasiøst intermezzo.
Åpningen av finalen minner om introduksjonen til første sats, og etter et hornsignal preget av «alpine grandeur» (Malcolm MacDonald) skaper trombonene (de spares til dette viktige stedet) en helt ny stemning med en mektig koral, og finalens hovedtema ligger nær den berømte «Freude»-melodien i Beethovens niende symfoni. Brahms var ikke nådig da dette ble påpekt: «Det kan da ethvert esel høre!» Deretter veien klar for en triumferende slutt på en symfoni som begynte med kamp – et prinsipp vi kjenner fra Beethoven. Musikkforskeren Friedrich Chrysander hevder at den helt bevisste tematiske henvisningen til forgjengeren må tolkes som Brahms’ argumentasjon for hvordan «symfonien kan vende tilbake til det rent instrumentale og – uten å måtte gripe til den menneskelige stemme – oppnå den samme effekt».
Copyright HANS H. ROWE / Musikkselskapet Harmonien