Opptak fra 23. mar 2018

Verdi: Messa da Requiem

Et mesterverk i særklasse.

Verdis musikalske minne er en høyspent versjon av den latinske dødsmessen. Verket var så rett på og hardtslående i sitt uttrykk for sorg, tro og dom, at mange mente at verket var for dramatisk for oppføring i kirker. Imidlertid har tiden vist at Verdis Requiem er et veldig intenst åndelig og trøstende verk også. Det er også et utrolig vakkert verk som ser opp til himmelen med sin delikate åpning.

 

VERDIG ET IDEAL OG EN MESTER

 

Giuseppe Verdi fastholdt at hans holdning til religiøse spørsmål helt og holdent var en privatsak, men i løpet av sin karriere demonstrerte han ved flere anledninger at det eksisterte et motsetningsforhold mellom ham og den katolske kirke. Ikke desto mindre komponerte han mot slutten av sitt liv flere korverker av sakral karakter – blant dem «Pater noster», «Quattro pezzi sacri», «Ave Maria», «Laudi alla Vergine Maria», «Te Deum» og «Stabat Mater». Komponistkollegaen Arrigo Boito skrev etter Verdis død at «han var en sann kristen i den idealistiske, moralske og sosiale betydning av ordet», og hans ektefelle Giuseppina sa det slik: «Han snakker lite om slikt, men hans sjel er meget følsom. Han har stor respekt for det religiøse, og unnlater aldri å gjøre det som forlanges av en god kristen, noe han ønsker å være».

 

Da den italienske forfatteren Alessandro Manzoni døde i mai 1873 – 89 år gammel – følte den feirede komponisten det som et stort personlig tap. Til tross for at Manzoni var en overbevist katolikk, stod han for Verdi og andre som en nasjonalhelt, ikke minst fordi han i sitt hovedverk, den historiske romanen «I Promessi Sposi» («Brud og brudgom») hadde tatt for seg maktmisbruk mot samfunnets svake og dessuten utvirket at det italienske litterære språk ble rensket for dialektiske uttrykk og affekterte formuleringer. Dessuten gjorde han seg til talsmann for den moderate Camillo Cavours politiske linje, som viste respekt for den katolske kirke, samtidig  som dens verdslige makt ble begrenset.

 

«Med ham er det slutt på det reneste, helligste og mest opphøyete av det vi har å være stolte av i dette landet», skrev Verdi til Contessa Clara Maffei, en litterært og politisk interessert adelsdame som helhjertet støtte kampen for Italias frihet og enhet (Il Risorgimento). Verdi hadde nærmest tilbedt Manzoni, og i mange år våget han ikke å møte ham ansikt til ansikt, så stor var hans respekt. Da det endelig skjedde i 1868, gjorde begivenheten et sterkt inntrykk på ham. Verdi hadde tidlig beskjeftiget seg med hans diktning – før han ble sitt lands mest berømte operakomponist. I fødebyen Roncole skrev han blant annet korsatser til tekster av Manzoni. Dødsfallet rystet ham slik at han ikke orket å overvære begravelsesseremonien. Men han besøkte Manzonis grav en uke senere – alene.

 

Den katolske kirke hadde et annet syn på Manzoni – til tross for hans fromme religiøsitet, og nekrologene i i flere aviser var i virkeligheten dårlig skjulte angrep på ham. Verdi var forbitret over at det etter hans mening ikke ble gjort tilstrekkelig ære på dikteren ved hans bortgang, og her finner vi en av årsakene til at «Messa da Requiem» ble til. Han ville bidra med noe som var hans ideal verdig. Gjennom sin forlegger Giulio Ricordi henvendte han seg derfor til borgermesteren i Milano med forespørsel om byen ville dekke utgiftene ved uroppførelsen av en dødsmesse til Manzonis minne.

 

Han var på denne tiden inne i den første og eneste rolige perioden i sin tredve år lange karriere som operakomponist. Året før hadde han kunnet glede seg over stor suksess ved den italienske førstegangsoppførelsen av «Aïda» (premieren fant sted i Kairo i desember 1871), men det skulle gå flere år før han avsluttet sitt operalivsverk med «Otello» (1886) og «Falstaff» (1892). Da en «Aïda»-oppførelse i Napoli tidlig i 1873 måtte utsettes på grunn av tittelrolleinnehaverens sykdomsforfall, brukte Verdi tiden til å skrive sin eneste strykekvartett, som ble oppført av musikervenner på hotellet der han bodde.

 

Hans neste verk var heller ikke for operascenen. I 1868 hadde han tatt initiativet til en messe til minne om sin kollega Gioacchino Rossini, som nylig var gått bort. Tolv andre italienske komponister ble bedt om å bidra med hver sin sats, og Verdi skrev selv avslutningen - «Libera me». Til hans store skuffelse strandet planen av organisatoriske, finansielle, ideologiske og kulturpolitiske grunner, og han la komposisjonen vekk. I parentes bemerket ble «Messa per Rossini» rekonstruerti 1988 og uroppført i Stuttgart. Da arbeidet med Manzoni-messen tok til kom «Libera me» til nytte. Deler av satsen - det innledende resitativ og den avsluttende fuge – fant veien til det nye verket.

 

Forholdene tillot ikke Verdi å komponere i ro og fred på sitt store landsted Sant’Agata nær Busseto i det nordlige Italia. Han måtte ta materialet med seg til Paris, hvor han forhandlet med operaledelsen om fremtidige oppførelser av sine operaer. Men inspirasjonen slapp ikke taket i ham, og komposisjonen vokste til et av musikkhistoriens betydeligste korverk. Verdi arbeidet med «Messa da Requiem» mellom desember 1873 og mars året etter. Etter en del diskusjon gikk Milanos myndigheter med på hans forslag om en kommunalt bekostet uroppførelse på ettårsdagen for Manzonis død. Verdi hadde på grunn av den fine akustikken valgt San Marco-kirken, og han la ned meget arbeid i prøvene med et kor på 120 sangere og et orkester på hundre musikere.

 

Uroppførelsen under Verdis ledelse ble en stor suksess, og han dirigerte verket i La Scala-operaen tre dager senere. Ytterligere to oppførelser fulgte. Aldri har noen dødsmesse fått en slik oppmerksomhet. Men et slikt requiem var heller aldri blitt skrevet. I komposisjonen gjenkjente tilhørerne Verdis dramatiske operastil, kombinert med en inderlighet som røpet hans sterke engasjement. Messen ble i løpet av kort tid i alle europeiske musikksentra, og Verdi ledet selv oppførelsene i Wien i 1875 og i Köln to år senere. I London fikk verket tre gigantiske oppførelser i Royal Albert Hall med et kor på tolv hundre sangere.

 

At Verdi lot «Messa da Requiem» oppføre ved sitt lands mest berømte operascene, må kunne tas som en indikasjon på at han betraktet sitt verk som en dramatisk komposisjon, selv om den var bygget på en kirkelig tekst. Han forholdt seg trolig ikke til noen av disse begrepene. For ham – den fødte musikkdramatisker – falt det naturlig å gi uttrykk for det følelsesmessige budskap i dødsmessens liturgiske tekst, slik han i sine operaer tolket ord og situasjoner. Verdi henga seg verken til mild resignasjon eller til glad forventning om evig liv, men fastslår at døden er det eneste sikre i livet. Musikkskribenten Charles Osborne bemerker at «musikken som tilsynelatende er skrevet til minne om en død, er mer fortvilt opptatt av de levendes situasjon». Vi gir igjen ordet til hans ektefelle: «En mann som Verdi må skrive som Verdi – slik han føler og tolker teksten. Måten religiøsitet finner sitt uttrykk på må bli preget av tiden og av komponistens individualitet. Jeg ville ikke ha godtatt en messe av Verdi hvis den var skrevet etter andres mønster».

 

«Messa da Requiem» går i likhet med Hector Berlioz’ «Grande Messe des Morts» fra 1837 langt ut over grensene for liturgisk bruk. Det er et dramatisk oratorium av store dimensjoner, og musikalsk utgjør verket en enestående kombinasjon av tradisjonen fra 1500-tallets flerstemmighet, den italienske operaens bel canto og romantikkens fargerike orkestrale uttrykk. Mangfoldige andre stiltrekk lar seg påvise – den gregorianske kirkesangs stramme melodikk i Agnus Dei, den triumferende polyfonien fra 1700-tallets praktmesser i Sanctus og det katolske liturgis resitasjon i Libera me. Og ikke minst finner vi gjenklanger fra scener i Verdis egne operaer – blant dem «Skjebnens makt, «Don Carlos» og «Aïda».

 

I messen kunne han – uten å ta hensyn til det sceniske – demonstrere sin beherskelse av de store former og det man med en viss rett kan kalle symfonisk utvikling. Den dramatiske teksten inspirerte ham til å komponere musikk som melodisk, klanglig, rytmisk og strukturelt er en mester verdig.

 

HANS H. ROWE