Opptak fra 07. apr 2017

Brahms: Ein deutsches Requiem

Dramatisk kraft og rørende intimt!

Johannes Brahms' mesterlige korverk handler om å gi trøst til mennesker som sørger. Hans tidløse rekviem er et kjært innslag på konsertprogrammet. Komponisten var ikke mer enn 31 år gammel da han begynte på verket. Brahms var da i sorg over tapet av moren som døde samme år.

Et rekviem er en messe for de døde, men Brahms var mer opptatt av å komponere et verk som kunne gi trøst til de levende som har mistet noen. «Salig er de som sørger, for de skal trøstes» synges det i verkets innledning. Selv om teksten er hentet fra Bergprekenen og tekstutvalget for hele verket kommer fra Bibelen, sa Brahms selv at verket like godt kunne vært kalt et rekviem for mennesket.

De etterlattes trøst

I oktober 1853 skrev Robert Schumann i Neue Zeitschrift für Musik en artikkel med tittelen Neue Bahnen. I denne hevdet han – temmelig overraskende – at en forholdsvis ukjent pianist fra Hamburg, den 20-årige Johannes Brahms, ville framstå som Ludwig van Beethovens arvtaker. Spådommen er bemerkelsesverdig, for Brahms hadde til da bare komponert en del sanger og klaverstykker. Vi kan bare undre oss over hva det var som fikk Schumann til å skrive – i romantikkens blomstrende vendinger: «Når han senker sin tryllestav dithen hvor maktene i kor og orkester gir ham sin styrke, vil vi få nye og vidunderlige innblikk i åndens hemmelighetsfulle verden».

Men hans ord ble til virkelighet femten år senere. Langfredag i april 1868 var det musikkinteresserte Tysklands oppmerksomhet rettet mot domkirken i Bremen, der Brahms’ korverk «Ein deutsches Requiem» skulle framføres under komponistens ledelse. Schumann hadde vært død i tolv år, men dagen før konserten kunne Brahms – til sin overraskelse og store glede – ønske hans enke Clara velkommen, og han ledsaget henne opp kirkegulvet før han inntok dirigentpodiet. Brahms’ far Johann Jakob var også kommet fra Hamburg for å bivåne begivenheten. Framførelsen ble en enorm suksess. Under organisten Karl Reinthalers ledelse hadde de to hundre korsangerne øvet til de «ikke bare kjente musikken, men elsket den» (Peter Latham), og fra da av var den snaut 35-årige Brahms anerkjent som eneren i tysk musikkliv. Det var første gang han forente store vokale og instrumentale krefter, og han viste – som Schumann hadde forutsagt – en mesterlig behandling av kor og orkester.

Verket ble til gjennom en lang prosess, som gikk tilbake til Schumanns sykdom og død, en hendelse som satte Brahms på tanken om en musikalsk markering i et forholdsvis beskjedent format. Etter morens død i februar 1865 tenkte han i stadig mer ekspansive baner, og begynte systematisk å forberede sitt store korverk, det mest omfattende han noensinne skrev. Musikken som fant veien til annen sats befant seg så tidlig som i 1854 blant skissene til en symfoni. Noe av materialet ble til klaverkonserten i d-moll, mens den mektige sørgemarsjen fikk sin naturlige plass i «Ein deutsches Requiem». Arbeidet lot til «å bringe ham gjennom depresjonen etter morens død og hans kunst til full modenhet» (Malcolm MacDonald). I august 1866 var de fire første og de to siste satsene ferdig, og Brahms utesket venners og kollegers mening om verket. Han antydet også overfor en av dem at et tilbud fra Bremen om urframførelse ville være velkommen, og Reinthaler ble orientert – med det tilsiktede resultat. De tre første satsene ble imidlertid prøvet ut av krefter fra Wiens Gesellschaft der Musikfreunde med blandet resultat på grunn av utilstrekkelige forberedelser. Det var særlig den avsluttende fugen i tredje sats som falt enkelte av tilhørerne og kritikerne tungt for brystet, og Brahms satte seg straks i sving med revisjonsarbeidet.

Som Brahms hadde håpet, reagerte Reinthaler med å stille Bremens musikkrefter til disposisjon for urframførelsen, samtidig som han påtok seg å lede tre måneders korøvelser. Bare på ett punkt oppstod det uenighet. Brahms var ingen troende kristen, men han var vel fortrolig med Bibelen, og søkte ofte trøst i dens budskap. Men hverken Kristus eller oppstandelsen var nevnt i de tekstene han hadde valgt. Reinthaler var utdannet teolog, og forsøkte å overtale komponisten til å utvide «Ein deutsches Requiem» med avsnitt hvor det kristne budskap kom tydelig fram. Men framstøtet var forgjeves. Brahms hadde beveget seg utenfor den velbrukte stien etter de tallrike komponistene som gjennom årene hadde tonesatt den katolske, latinspråklige og liturgisk pregete dødsmessen. Med tittelen «Ein deutsches Requiem» ville han vise at komposisjonen ikke hadde noe med den å gjøre. Verket «var et personlig testamente. Han unngikk dogmatiske spørsmål i teksten nettopp av denne grunn, og det finnes ingen kneling foran alteret eller duft av røkelse» (Jan Swafford).

Brahms måtte imidlertid inngå et kompromiss med Reinthaler da geistligheten i Bremen satte som betingelse for urframførelsen i domkirken at en arie fra Händels oratorium «Messias» (på tysk «Ich weiss, dass mein Erlöser lebet») skulle synges mellom fjerde og femte sats, slik at verket fikk et visst bekjennende preg. På Händel-ariens plass kom senere sopransoloen «Ihr habt nun Traurigkeit», som Brahms komponerte noen måneder etter urframførelsen etter råd fra sin gamle og høyt respekterte lærer Eduard Marxsen, og Leipzig fikk i februar 1869 som den første by høre verket slik vi kjenner det i dag. Før året var omme var «Ein deutsches Requiem» framført i over tyve tyske og sveitsiske byer.

Tittelen var valgt med omhu. Komposisjonen er tysk – ikke i nasjonalistisk forstand, men fordi den springer ut fra den lutherske bibelens språk. Verket er ikke musikkhistoriens første dødsmesse på tysk, men den første hvor komponisten valgte tekstgrunnlag ut fra sitt livssyn og sine musikalske behov. Tekstene han valgte fra det gamle og det nye testamentet og de apokryfe skriftene reflekterte hans eget syn på døden. De omfatter ingen skildring av skjærsilden og bringer ingen bønn for dem som er gått bort. Hovedtemaet er trøsten til de etterlatte, ikke sjelenes skjebne i det hinsidige. Sorg, tålmodighet, forgjengelighet, lengsel, håp, trøst, glede og seier over døden er hans anliggende. Det sentrale budskap ligger i begynnelsesordene «Salige er de som sørger, for de skal bli trøstet». Og trøste har «Ein deutsches Requiem» gjort siden verket for første gang hørtes.

Tekst: Hans H. Rowe / Musikkselskapet Harmonien