Opptak fra 31. mar 2023

Brahms' tredje

Et romantisk-klassisk hjertesukk

I år 1883 skulle både gamle og nye storheter komme og gå: Operagiganten Richard Wagner døde i februar, mens komponister som Edgard Varese og Anton Webern ble født. Brooklyn Bridge åpnet i New York, Karl Marx døde, og i Norge ferdigstilte Erik Werenskiold ett av bildene som skulle bli et nasjonalikon: «September,» som viser to telemarksjenter i hemmelighetsfull samtale over en hesjestaur.

Og apropos hemmelighetsfull. Johannes Brahms var nettopp det, noe som har bidratt til at hans liv og virke er inntullet i mystikk og romantiske forestillinger.

«Husk, jeg snakker gjennom musikken min» sa han ofte, og det faktum at han ikke brukte programmusikalske titler, men sverget til klassisistiske formbegrep har ikke gjort saken enklere.

I 1883 fylte Brahms 50 år, og var på høyden av sin kreativitet. Han var et levende leksikon, og trolig fantes det ikke en levende sjel på det europeiske kontinent med større innsikt i musikkhistorien enn ham. Dette kan vi i stor grad takke Schumann for, som hadde samme rolle inntil sin død.

Brahms slukte alt han kom over av repertoar fra farne tider: Renessansemadrigaler, tidligbarokke fuger av perifere komponister, eller for den del verkene av hans store ledestjerne: Ludwig van Beethoven. Brahms var blant de siste store klassisister, om ikke den siste, og det var med en viss sorg han innså at de nye slekters komponister ikke verdsatte den klassisistiske linjen like høyt.

Da Brahms flyttet til Wien i 1862, var det gått 5 år siden keiser Franz Josef I hadde sørget for at bymuren, som omkranset den indre kjernen av Wien, ble revet ned. Denne ble erstattet av det vi i dag kjenner som praktboulevarden Ringstrasse, og langs den ble det anlagt en rekke store og arkitektonisk vakre bygninger, blant andre Kunsthistorischer museum. Wien ekspanderte, middelklassen økte og tjente mer penger, og alt virket såre vel.
Men langsomt skulle Østerrike-Ungarn gå på en rekke ydmykende nederlag: Først i 1866, da de tapte den østerriksk-prøyssiske krig, og i 1871 ble maktbalansen skjøvet ytterligere da Bismarck samlet Tyskland-Preussen. Men ikke bare det, i 1867 hadde Ungarn fått tvunget gjennom sin egen lovgivende forsamling, noe som i praksis betød at Østerrike ikke var sterkt nok til å holde sammen sitt keiserdømme.

Franz Josef I regjerte med devisen om at han var keiser av Guds nåde, og i løpet av sine 68 år på tronen gikk samfunnsendringer for seg uten at han fikk gjort så mye med dem. En økonomisk depresjon på 1870-tallet, økt urbanisering og industrialisering, samt økte konflikter mellom etniske og sosiale lag av befolkningen ble stående i ganske skarp kontrast til det dekadente selskapsliv keiseren og sosieteten i Wien levde. I denne tiden med økte sosiale og økonomiske spenninger vokste det fram en ny bevegelse intellektuelle som kalte seg Die Jungen. Disse beskrives inngående i boken Fin-de-siecle Vienna av Carl Schorske, og han betoner hvordan disse unge brøt med farne tiders konvensjoner både moralsk, etisk og kunstnerisk. I konservatismens høyborg Wien satte de modernisme og impresjonisme på dagsorden, og frontet et opprør mot den klassiske arven.

Derfor er det kanskje ikke så rart at Brahms i 1883 svarte disse strømningene med sin mest kompakte symfoni. Et typisk kjennetegn for verket er en svært integrert bruk av tematisk materiale. Clara Schumann uttalte at «alle satsene virker å være av ett stykke, av ett og samme hjerteslag.» Symfonien starter med en nesten olympisk fanfare i blåsere: Tonene F-Ab-F eksemplifiserer de typiske dur-moll-vekslingene Brahms ofte brukte, for siden symfoniens hovedtoneart er F-dur, er derfor tonene F-Ab bemerkelsesverdige, siden dette er et mollintervall.

Felles for alle satsene i symfonien er at de ender i pianissimo. Trass storslagne og dramatiske åpninger, særlig i yttersatsene, svinner disse hen og blir stående litt uforløst. Kanskje er det et hjertesukk fra Brahms? Kanskje kan de tolkes som nostalgisk resignasjon? Eller er det kanskje snakk om at han her slipper til en mer innadvendt og intim musikalsk skriving han vanligvis forbeholdt kammermusikken og klaverstykkene?

2. sats åpnes med en koral, hvor klarinett og cello bretter seg ut i vakker musikalsk dialog. Formmessig er det en forenklet sonatesats, hvor hoved- og sidetema gis svært lekre harmoniske bearbeidelser.

3. sats er verkets mest kjente, og ble en umiddelbar hit. Her viser Brahms seg fra sin mer intime side, og denne innadvendte og bittersøte valsen i 3/8-takt, som erstatter en typisk propell-energisk scherzo, minner veldig om en del av hans senere intermezzi for klaver. Assosiasjoner til sigøynermusikk har vært foreslått, lengselen etter Clara likeså. Uendelig sår og vakker er den uansett.

4. sats er den mest energisk drivende av symfoniens satser, og begynner med en murrende uro preget av mange halvtonetrinn, før vi får et eksempel på den integrerte kvaliteten i verket: Det kommer et lavmælt mellomspill i tromboner og cello, som er nesten identisk med 2. satsens sidetema. Dette bruker han også i hornene mot slutten av satsen.

Og der vi vanligvis ville forventet et heroisk klimaks, især når alle satsene til nå har «krøpet inn i skallet sitt,» er den eneste forløsningen at Brahms går fra moll til dur, og på den måten kan den hensvinnende pianissimo kanskje tolkes som et tegn på håp: Et håp om at også fremtidens generasjoner vil verdsette og videreføre de klassiske idealer han selv satte så høyt.